Blogg

Supersyklusen

Formkurve 2004 til 2016

Børsen, Olje, valuta, shipping, bolig, kvinner.

Mange markeder og andre fenomener har noe til felles. De går i sykluser. Noen er konsistente, mens andre er ekstremt inkonsistente, noe som gjør at det blir vanskelig å observere trender. Det eneste som er sikkert er at det går opp. Og det går ned. Sånn er det med alt.

«Livet ass».

En syklus som er veldig konsistent er den olympiske syklusen. Den går i 4-års perioder, ergo det er 4 år mellom hvert OL. Punktum. En ting som ikke er fullt så greit å forholde seg til er aksjer. Umulig å forutsi for de fleste. Men det er en ting som er sikkert og det er at et Bull-marked ikke varer evig. Ei heller et Bear-marked. Og klarer man å time bunnene og toppene, da kan man vinne stort. Men for å gjøre det, er det blant annet viktig å avdekke de nevnte trendene.

Basert på min egen trend gjennom idrettskarrieren, har jeg laget en teori om min egen syklus. (Se øverst)
Dersom den stemmer, ja da er det bare å putte penger i Brun&Strandli AS(AP).

Strandli sin 3-års syklus:

Fra jeg begynte med roing har jeg tatt et barrierebrytende steg hvert tredje år. Topper som har kommet etter å ha vært litt nede.

Jeg begynte å ro i 2004. Da tok det nøyaktig tre år før min første topp, sommeren 2007. Det var mitt første år som senior og lettvektsroer, det var da jeg slo Svein Urban Ringstad for første gang i singelsculler, kom til U23VM i lettvekts dobbeltsculler (kom akkurat ikke til finalen) og rodde med Kristoffer for første gang. EM i Poznan. For øvrig starten på en fantastisk reise!

Deretter var det to fine år med mye bra roing, men uten den voldsomme utviklingen. Før jeg vinteren 2009/2010 var så mye syk og fikk trent så lite at jeg til slutt opererte ut mandlene. Det betydde 14 dager på sofaen uten mat og drikke. Da dugde helten definitivt ikke. Kom i helt elendig form, altså virkelig elendig form! Veldig sakte, men sikkert kom jeg i gang og ble bedre den sommeren enn noen gang før. Første internasjonale medalje, kongepokal og debut i senior-VM med Kristoffer. For en sesong!

Igjen to nye og fine år etter det med første finaleplass i en olympisk båtklasse, og OL-debut. Fantastisk bra på alle måter og virkelig ting å være stolte av, men plasseringene var likevel ikke så mye bedre enn i 2010. Så ny nedtur.

Var så dårlig da jeg etter et avbrekk begynte å trene igjen i januar 2013 at jeg har rett og slett ikke ord. Imponerende dårlig faktisk. Helt sykt når jeg tenker tilbake på det. Og enda sykere så kom vår første mesterskapsmedalje i EM, 5 måneder senere. 3 måneder etter det, det sykeste av alt: VM-gull!
De to årene som har fulgt siden det har vært helt magiske. Vi har blitt bedre og bedre og prestert stabilt og bra. Men vi har ikke klart å vinne igjen.

Så hvorfor skriver jeg dette nå?

Jo, fordi etter å ha trent solid og jevnt de siste årene omtrent uten avbrekk, så har jeg nå tatt meg en liten tur ned i kjelleren igjen. Har ikke vært tilstrekkelig flink nok til å lytte til egen kropp og å ta de rette valgene. Totalbelastningen har nok blitt for stor og kombinert med sykdom så blir resultatet dårlig. Og det er kjipt. Det er kjipt å ikke kunne trene som man ønsker. Det er kjipt at kroppen ikke fungerer som den skal. Men jeg skal ikke klage! Samtidig så prøver jeg å se det store bildet, og trenden gjennom ro-karrieren gjør meg overraskende trygg. Trygg på at Kristoffer og jeg kan prestere bedre enn noensinne til sommeren. På tross av det fysisk er litt på halv tolv for den ene halvparten av båten akkurat nå.

Etter et Bear-marked, kommer et Bull-marked.

Og jeg er superBULL på the summer of 2016!

DSC_3004

DSC_3011

DSC_3199

DSC_3176

Alle foto: Pedro Alte da Veiga

Skriv kommentar