Blogg

Burgasme!

«Unnskyld, kan de si meg hvor Burger Joint ligger?»

Undertegnede befant seg midt i tykkeste asfaltjungelen på det nordamerikanske kontinentet, nærmere bestemt i verdens finanshovedstad og desidert kuleste by, New York City. Spørsmålet ble dermed ytret på plettfri «Tasta-engelsk», et språk jeg snakker helt flytende.

«X-kjus mi, du ju nåo ver Børger Jåint izz?», spurte jeg pikkoloen utenfor luksushotellet, Le Meridien Park?

New Yorks beste burgersjappe skulle ifølge Lonely Planet-boken ligge inne i lobbyen på nettopp dette hotellet. Jeg leste det, forsto det, men skjønte det likevel ikke.

«Yes, it’s right in there», sa pikkoloen og pekte på inngangen til hotellet. Aner ikke om han faktisk var en pikkolo, men vi sier det.

«Tænk ju», sa jeg og gikk inn.

Okay, her var det flott, men noen burgersjappe – det er det ikke her, tenkte jeg, mens jeg i velkjent, forvirret stil gikk rundt og lette. Jeg lokaliserte en flott og ærverdig restaurant/bar. Gikk inn, fortsatt med det forvirrede blikket, og vurderte. Nei, hverken klientellet eller serveringen minnet om New Yorks – ja, kanskje verdens – beste burgersjappe.

Gikk tilbake til lobbyen, svelget et Big Apple, og spurte meg frem – igjen.

«Just around the corner there», sa den blide resepsjonisten.

«Tænk ju»

Og der, rundt et hjørne, i enden av en trang liten gang, åpenbarte det seg – ja, nettopp – en åpenbaring. Akkompagnert av lyd som minnet om englesang (eller var det Ramones?), kom jeg inn i et tettpakket lokale med dunkel belysning, graffiti på veggene, og lukten av burger og fries. Ikke som et middels gatekjøkken i Torggata, men som noe annet. Det var helt ubeskrivelig, som noe magisk og utenomjordisk. Stemningen, lyset, lyden, lukten.

Køen var lang. Lokalet var trangt. Ingen ledige sitteplasser. Skal jeg gå igjen? Tanken streifet meg faktisk aldri. Jeg ble stående. Studerte menyen som hang over disken. «We have made it easy for you», sto det. Ja, fint det. Men hva er «Works»? Holdt meg unna «Works» og godt var det, fordi det viste seg å være grønnsaker. Hva skal jeg med det? 😉

Kastet meg ned i en booth med en enslig burgerspisende dame. Hun var sveitsisk, viste det seg. Kjenner jeg kunne skrevet bok om dette stedet, skal komme til poenget nå.

Jeg fikk burgeren, uten works, så det var dermed kun en burger (medium stekt) med burgerbrød og en solid dose cheddar-ost. Spenningen var til å ta og føle på.

I det jeg tok første biten var det som om noe eksploderte! Hva i …? Dere vet den følelsen når man opplever noe helt uvirkelig, noe helt sykt, men man har ingen å dele det med (bortsett fra en sveitsisk chick som var helt fordypet i sin egen cheeseburger. Forståelig nok).

Jeg kikket opp og så meg forstyrret rundt, hadde bare lyst til å SKRIKE!! Det allerede superbrede gliset kunne ikke bli bredere – det var på MAKS! En lynende følelse gikk gjennom kroppen. Burgeren, osten, brødet – det bare smeltet sammen i en gastronomisk klump av ren lykke. For en konsistens! For en smak! For en usannsynlig deilig følelse. Alt bare ga mening!

Ingen å dele med! Hva gjør man da?? Facebook! Når man bare må dele en følelse på facebook! #denfølelsen.

Jeg tror jeg fikk en Burgasme. Beste burgeren. Ever. Ferdig snakket. Done Deal. OMG.

Var helt tom da jeg gikk derfra. Hva skjedde?

Burgasme. Det skjedde.

Mett Are

 

img_7550 images

Skriv kommentar